Kveldens struktur er sentrert rundt vold i parforhold, men beveger seg også utover den private sfæren. Forestillingen belyser hvordan vi alle er omgitt av og preget av et giftig sosialt og kulturelt miljø – et miljø som menn ofte reagerer på med vold, og kvinner, kulturelt sett, ofte bærer passivt. Prosjektet ønsker å synliggjøre disse mønstrene uten å moralisere, men ved å vise mekanismene slik de faktisk virker i samfunnet.

Vi gir ingen oppskrifter eller løsninger. Vi viser den brutale virkeligheten, slik den dessverre fortsatt er i dag. Gjennom sceniske bilder, tekst, kropp og bevegelse forsøker vi å formidle den tause smerten, frykten og kraften som skjuler seg bak statistikkene, bak ansiktene vi passerer hver dag.

Forestillingen vil også inneholde sekvenser med opplesning av offisiell statistikk, ledsaget av refleksjoner og kommentarer fra en leser. Disse innslagene belyser både situasjonen i Italia og de, ofte skjulte, ofrene i Norge.

Ved å sammenstille tall og kunstneriske uttrykk ønsker vi å skape et møte mellom dokumentar og poesi – mellom det faktiske og det emosjonelle.

Er dette en anmeldelse? Det kan vi ikke si. Det vi gjør, er å analysere sosiale handlinger og tendenser. Vi forsøker å se inn i avgrunnen – å legge elementene kaldt og nøkternt på bordet – og å spille det retoriske, men også avslørende spillet som hører teaterkunsten til som sosial aktør. Teatret har en rolle som går langt utover underholdning. Det er et sted for spørsmål, for konfrontasjon og for refleksjon. Denne rollen overskygges ofte av politisk appropriasjon og kommersielle hensyn, men vi mener at teatret må forbli uavhengig for å kunne fungere som en sann og levende del av samfunnet.

Å spørre hvorfor en kvinne må dø – som en slags rituell ofring samfunnet nesten har vent seg til – er en smertefull, men nødvendig handling.

Det er en måte å gå imot de usannhetene vi omgir oss med, og de kulturene som, selv i dag, tillater eller tåler volden. Behovet for å gi disse erfaringene en stemme, og for å samle dem i et felles uttrykk, er det som driver oss. Med beskjedne midler, men med vår raffinerte kunst, vårt håndverk og vår erfaring, forsøker vi å samordne de menneskelige og kunstneriske faktorene for å stille menneskene overfor seg selv.

Forestillingen er et stykke – men også et speil – av et samfunn som må lære å kurere sine egne avskyeligheter. Om det ikke gjør det, risikerer det sin egen død, moralsk og kulturelt.

Denne kvelden er viet til de ensomme, desperate, mishandlede, sultne og fengslede kvinnene, og til minnet om de som er blitt ødelagt, men ikke glemt.

Gjennom «Hva nå?» ønsker vi å ære dem – og samtidig stille et ubehagelig, men nødvendig spørsmål til oss selv: Hva nå?